Siden 1993 har Telemark, som eneste fylket i landet, kontinuerlig hatt et profesjonelt kulturtilbud for barnehager. Tilbudet var lenge sikret gjennom en samarbeidsavtale mellom Rikskonsertene og inntil 13 av landets fylkeskommuner. Avtalene om barnehagekonserter var forutsigbare, med en gjensidig forpliktelse mellom partene. Barnehagekonsertene var også et prioritert satsingsområde internt hos oss og vi satt av mer midler enn vi var forpliktet til gjennom avtalen. Det var flere år med stor optimisme, før vi oppdaget at den nyopprettede Kulturtanken ikke hadde tilbud for barnehagebarn i sitt mandat. Mange fylker avviklet sine tilbud for barnehager da samarbeidsavtalene ble faset ut, men politikerne i Telemark vedtok å kompensere for bortfallet av tilskudd ved å doble egne midler – i påvente av en ny nasjonal ordning.
Tilbudet i Telemark ble utvidet til å inkludere flere uttrykk enn musikk, slik også Kulturtanken skulle favne om alle kunstuttrykkene i Den kulturelle skolesekken (DKS).
Kulturtilbudet for barnehager i Telemark lever videre selv om den statlige finansieringen lar vente på seg, men hvert år står ordningen i fare for å bli avviklet. Ikke fordi oppgaven ikke er viktig, men fordi budsjettene er stramme. Alle oppgaver som ikke er lovpålagt står i fare for kutt, uavhengig av hvor viktige de er. En slik usikkerhet gjør at det er vanskelig å planlegge og utvikle ordningen videre.
DKS for barnehager
Kulturtilbudet for barnehager har en ramme på rundt 1 million og fylkeskommunen bruker ca. et halvt årsverk på å administrere ordningen. Dette inngår i oppgavene som utføres av en tverrfaglig DKS-administrasjon. Musikk og scenekunst er kunstartene som oftest turnerer til barnehagene våre, men vi har også hatt produksjoner innen visuell kunst, litteratur og kulturarv. Vi arrangerer 4-5 turneer hvert halvår. Dette gir til sammen ca. 200 forestillinger for nær 7000 barn, og forestillingene spilles helst i barnehagens egne lokaler. Målgruppen er barn på «stor avdeling», altså i alderen 3-6 år. Alle kommunene får tilbud, og ordninga dekker 80% av barnehagene i fylket.
Fra å være et tiltak vi drev med i tillegg til DKS, er nå kulturtilbudet for barnehager hos oss organisert som en del av DKS – selv om det driftes uten spillemidler eller annen statlig medfinansiering.
Kulturtilbudet for barnehager inngår i kommuneavtalene for DKS, og er første del av en felles programplan med skole. Ved å se skole og barnehage i sammenheng, utnytter vi eksisterende systemer for utvalg av program, turnélegging og kvalitetssikring. Dette gir effektiv ressursbruk og helhetlig programmering, og det sikrer kvalitet og variasjon i programmet.
Det at det er mulig å melde inn forslag til barnehage gjennom DKS-portalen har ført til at tilfanget av nye produksjoner har økt. Portalen viser at det er et marked - at dette også er en målgruppe man kan produsere for.
DKS-portalen er også et felles verktøy for turnélegging, noe som gjør det enklere å se hele bildet. Enkelte turnéer legges på tvers, dersom produksjonen og lokalene egner seg til dette. Ved å tenke sambruk og legge felles turnéer mellom barnehage, grunnskole og tilrettelagt tilbud for elever med spesielle behov, holdes kostnadene nede. Det gjør det også enklere å inkludere skolestarterne i tilbudene til skole.
En viktig arena for utjevning
Fylkeskommunens kulturtilbud for barnehager bidrar til å utjevne sosiale og geografiske forskjeller innad i og mellom kommunene, og sikrer god geografisk spredning og mangfold. Noe av det vi har lagt vekt på i Telemark er at universelle tilbud - som kulturtilbud for barnehager - bidrar til å redusere sosial ulikhet. Nesten alle barn over 3 år går i barnehagen. Sånn sett er barnehagen en viktig arena.
Felles opplevelser styrker samhold, inkludering og fellesskap. Opplevelsene har også stor verdi for den enkelte: de kan åpne nye verdener og inspirere til kreativitet og læring, og stimulere utviklingen av hjernen.
Sosiale forskjeller i barns læring og utvikling begynner allerede før skolestart og får virkning gjennom hele livsløpet, blant annet når det gjelder fullføring av videregående opplæring og grad av arbeidstilknytning som voksne. Barn som vokser opp i lavinntektsfamilier har i gjennomsnitt dårligere levekår og livskvalitet enn andre, blant annet fordi det begrenser barnas deltakelse i fritidsaktiviteter og tilgang til kulturtilbud, bøker og læringsmateriell (Folkehelsa i Telemark 2024, s. 9). Også for barn i grisgrendte strøk kan mulighetene til å oppleve profesjonell kunstformidling være begrensede.
I etterkant av alle visninger, sender vi ut et spørreskjema hvor barnehagene kan komme med tilbakemeldinger – både om produksjonen de nettopp har sett og om ordninga generelt. Vi spør blant annet om det oppleves meningsfullt å få et slikt kulturtilbud i barnehagen og hvor viktig det er at det finnes et profesjonelt kulturtilbud til barnehagene. De fleste gir toppkarakterer og er veldig takknemlige. De framhever den høye kvaliteten på produksjonene, at de treffer målgruppa og at programmet er variert. Barnehagens egne lokaler er en foretrukken arena, fordi det gjør at kulturopplevelsen foregår i trygge rammer for barna. Andre tilbakemeldinger fra barnehagene er at kulturtilbudet hjelper dem å innfri mål i rammeplanen. Barna husker opplevelsene lenge, og felles referanser styrker fellesskapet og gjenspeiles i lek og samtaler i etterkant.
En barnehagepedagog skriver:
«Jeg mener det er viktig at det finnes et profesjonelt kulturtilbud til barnehagene fordi det gir barna møter med kunst og uttrykk av høy kvalitet – noe som kan åpne nye dører i deres måte å tenke, føle og uttrykke seg på.
Små barn opplever verden med hele seg. Når de får møte profesjonelle kunstnere, enten det er gjennom teater, musikk, dans eller visuell kunst, blir de tatt på alvor som publikum. Det signaliserer at deres opplevelser og reaksjoner betyr noe.
Et profesjonelt kulturtilbud bidrar også til å utjevne forskjeller. Ikke alle barn har like muligheter til å oppleve kunst og kultur utenfor barnehagen. Når tilbudet kommer til dem, sikrer vi at alle barn – uavhengig av bakgrunn – får tilgang til felles kulturelle opplevelser.
I tillegg gir slike møter inspirasjon til lek og videre utforsking i barnehagehverdagen. En forestilling kan bli startpunkt for nye samtaler, rollelek, skapende aktiviteter og undring. Det beriker det pedagogiske arbeidet og gir personalet nye impulser.
Kort sagt: Profesjonell kunst i barnehagen handler ikke bare om underholdning – det handler om inkludering, fellesskap og å gi barn erfaringer som kan sette spor langt utover selve øyeblikket.»
Milepæler i sladrespeilet
Alle mennesker skal få oppleve levende musikk på tvers av sosiale og geografiske skillelinjer, het det i Rikskonsertenes målsetting fra 1968. Og i forbindelse med Rikskonsertenes 25 års jubileum sendte Rikskonsertene ut en pressemelding, hvor de forsøkte å føye til «Alle mennesker, i alle aldre».
Fra midten av 1980-tallet hadde Rikskonsertene hatt ulike forsøksordninger med levende musikk i barnehagene, og fra 1992 kom ordninga inn på kulturdepartementets ordinære budsjett og barnehagekonsertene ble en fast del av Rikskonsertenes virksomhet. Da uttalte daværende direktør i Rikskonsertene, Arne Holen:
«Dette har vist oss at man må være sta. Det er ikke nok med en god idé. De som sitter med makten og pengene må bli fortalt hvor viktig dette er. Vi har mast og vi har dokumentert på vegne av disse små som selv ikke kan gjøre det. Nå er vi nesten ved målet. Det offentlige Norge har erkjent at det har ansvar for å gi et musikktilbud til førskolebarn. Elleve fylker er i 1993 med på ordningen. Målet må være å få med alle,» sa Arne Holen (Skar, B. (1993). Kompetanse møter kompetanse: Rapport fra et seminar om musikk for førskolebarn, s. 4-5. Barnevernsakademiet i Oslo. nb.no)
Telemark fylkeskommune var ett av de elleve fylkene den gang, som inngikk avtale med Rikskonsertene om barnehagekonserter, som en tilleggsavtale til skolekonsertavtalen. Senere ble flere fylker med, og på det meste inkluderte ordningen 13 fylker. Samarbeidsavtalen innebar et spleiselag mellom partene om et avtalt antall konsertdager, og Rikskonsertene arrangerte årlige fagsamlinger for kompetanseheving og erfaringsutveksling. Rikskonsertene bidro også med støtte og hjelp til nye produksjoner og organiserte et sammensatt programråd for godkjenning av nye produksjoner til ordningen. Det var et sterkt faglig fellesskap og samhold mellom produsentene.
Flere ganger søkte Telemark om å utvide samarbeidsavtalen sin. Vi hadde økt antallet konsertdager for å kunne gi et regelmessig tilbud til flere, og ba Rikskonsertene øke sin andel tilsvarende. Senest 6. mai 2015 fikk vi til svar at Rikskonsertene hadde som intensjon å møte vårt ambisjonsnivå, men måtte avvente Statsbudsjettet 2016 før de kunne forplikte seg til en utvidelse. Rikskonsertene hadde en løpende dialog med Kulturdepartementet om barnehagekonserter som et viktig utviklingsområde, og det var meldt inn behov for økte ressurser til barnehagekonserter i Rikskonsertenes budsjettinnspill til KUD, sto det i brevet.
I regjeringens pressekonferanse 18. august 2015 ble det presentert en omstilling av Den kulturelle skolesekken, der DKS skulle flyttes fra Kulturrådet til Rikskonsertene, få nytt og utvidet mandat, navn og oppgaver, og styrket finansiering. Vi ble overrasket da vi i forbindelse med «Prosjekt 2018» oppdaget at tilbudet til barnehager ikke var med i den nye organisasjonens mandat og at den statlige ordninga for barnehagekonserter skulle legges ned med virkning fra våren 2018. Vi følte oss sikre på at feilen snart ville bli rettet opp og Telemark fylkeskommune valgte å drifte tilbudet til barnehager videre med egne midler – i påvente av statlig finansiering.
I Telemark har kulturtilbudet for barnehager vært et viktig, vellykket og høyt verdsatt tiltak over lang tid. Det ble blant annet framhevet som et prioritert satsingsområde i fylkeskommunens kulturstrategi fra 2014, revidert handlingsprogram fra 2018 og kulturstrategien fra 2021, og samspiller godt med Telemarksplanen (Regional planstrategi 2024-2028) og den nylig vedtatte Strategi for kultur og reiseliv 2026-2029.
«Fylket er best i landet på barnehagekonserter» kunne NRK melde i 2015. Vi var stolte over å være et foregangsfylke i dette som vi mente var så viktig. Både administrasjonen og politikerne sendte inn høringsinnspill og anmodninger til Kulturdepartementet, i håp om å få fortgang i etableringen av en ny nasjonal ordning med kulturtilbud for barnehagebarn.
Allerede i januar 2019 fikk Kulturtanken i oppdrag fra Kulturdepartementet å «vurdere hvordan kulturtilbudet for barnehagebarn kan forbedres nasjonalt» og skissere organisatoriske løsninger og konsekvenser av å eventuelt inkludere barnehager i DKS innenfor eksisterende økonomiske rammer. Rapporten «Kunst og kulturtilbud for barnehagebarn» (2020) viste til forskning om utviklingen av barns fysiske, språklige og kognitive evner og konkluderte med at kunst- og kulturopplevelser trolig har større effekt på små enn på eldre barn. Rapporten beskrev en stor variasjon i eksisterende tilbud og skisserte hvordan en nasjonal ordning ville kunne bøte på sosioøkonomiske forskjeller, i tillegg til at den ville kunne øke profesjonaliteten og kvaliteten på tilbudet som allerede fins for noen barn i dag (s. 31-32, «En ønsket satsning»).
Stortingsmelding 18 «Oppleve, skape, dele. Kunst og kultur for, med og av barn og unge» (2021) var et viktig lyspunkt for oss. Hovedbudskapet i den er at «alle barn og unge, uavhengig av bosted, økonomi, funksjonsevne og bakgrunn, skal ha tilgang til et mangfoldig kulturliv, og at kunst og kultur som blir skapt for og formidlet til barn og unge er av høy kvalitet og på barnas egne premisser.» I forbindelse med stortingsmeldingen ble kulturtilbud for barnehager tatt inn i de nasjonale målene for DKS, men det ble ikke bevilget midler til dette. Tildelingsbrevet fra Kulturtanken til fylkeskommunene modererer også forventningen i de nasjonale målene med å legge til at «tilbud til barnehagebarn inkluderes i den grad det er mulig». Følgelig håndteres dette ulikt rundt i landet.
I 2024 fikk Kulturtanken igjen et oppdrag fra Kultur- og likestillingsdepartementet – de skulle å spre kunnskap om gode, lokale modeller for kunst- og kulturtilbud til barnehagebarn, og å bidra til kunnskapsutvikling om hvordan kunstmøter best kan fungere for aldersgruppen. Rapporten «Kunst- og kulturtilbud til barnehagebarn» (2025) beskriver at «det er store geografiske forskjeller i hvordan tilbudet er fordelt, og det er fare for at disse, sammen med sosioøkonomiske forskjeller i befolkningen, resulterer i betydelig ulikhet i barnehagebarns tilgang til kunst og kultur i oppveksten.»
Felles for alle relevante rapporter og stortingsmeldinger, er at de beskriver store forskjeller og kommer med en rekke gode anbefalinger. Likevel skjer det lite eller ingenting. Alle er enige om at det er viktig med kultur – politikerne, barnehagene, barna, vi – alle er for! Mye god forskning viser at kulturtilbud er viktig, for alle mennesker, i alle aldre. Og at tidlig innsats som kan motvirke sosiale forskjeller før de får fotfeste, er lurt. Det er heller ikke veldig dyrt eller vanskelig, så hvorfor ikke?
Er vi framme snart?
Det er mye positivt på gang. Kulturformidling for barnehagebarn blir stadig mer inkludert som tema, og Kulturtanken legger i stadig større grad til rette for at disse også kan få kulturopplevelser i «skoletida».Mang en gang har jeg tenkt som Arne Holen, at nå er vi nesten ved målet.
Telemark har lenge vært et foregangsfylke, og det er vi stolte av – men hele tiden har det vært «i påvente av statlig finansiering» – og det begynner å tære på tålmodigheten. Det er ikke lett å drive et slikt tilbud uten statlige penger. Budsjettene er stramme, og hver krone må strekkes langt.
Telemarks modell viser likevel at det er mulig å gi barnehagebarn tilgang til profesjonelle kunstopplevelser uten veldig store kostnader, men den viser også hvorfor en nasjonal ordning er nødvendig. De to største ulempene med et tilbud som hviler på lokal eller regional finansiering, er at det kan avvikles med et pennestrøk og at det gir store forskjeller. Når finansieringa hviler på kommuners og fylkeskommuners økonomi, forsterkes ulikhetene i barns oppvekstsvilkår. Hvis tiltaket skal være utjevnende, kan det ikke være forbeholdt de barna, barnehagene, kommunene eller fylkene som har best råd – da må det være for alle! Vi trenger en statlig finansiert ordning som sikrer at alle barn, uavhengig av bosted, får de samme mulighetene. Målet må være å få med alle.
Arne Holen mente at det lønner seg å være sta. Jeg håper han har rett!
Fra forestillingen MALEbarisk av Katma. Foto: Mariell Lind-Hansen